Litauiske sanddyner, som stadig blir omformet av vinden, viser oss hvor fantastisk og stadig skiftende skjønnheten er skapt fra naturens side. Ifølge historiske kilder pleide sanddynene i sjøkanten å være mye høyere, og pleide å minne om store sandfjell. Og lyden av sanddyner som stupte i vannet kunne høres fra flere mil unna. I våre dager er sanddynene ganske redusert, selv om de fremdeles har bevart sin utrolige skjønnhet, unike flora og beroligende og romantiske atmosfære.
Litauere har hundrevis av historier og legender om sanddynene. En av de mest berømte historiene forteller oss at Litauens sanddyner ved kysten har blitt laget av hendene til en gigantisk jente som heter Neringa, som pleide å bo der. En vakker og hardt arbeidende jente som ønsket å gifte seg og annonserte at hun ville gi hånden og hjertet sitt til en mann som kunne kaste en stein over lagunen. En sterk mann lyktes i å utføre oppgaven og fikk dermed Bangpūtys, som ønsket å ha Neringa for seg selv, veldig sint. Bangpūtys skapte en enorm storm, som oversvømte hele landsbyer. Og giganten Neringa løp dit. Jenta begynte å grave opp sanden fra bunnen av havet og la den på kysten for å stoppe bølgene. Alle i lokalbefolkningen i Neringa vil fortelle deg at det er slik de majestetiske sanddynene ble skapt.
Det finnes to typer sanddyner – mobile og faste. Mobile sanddyner er dekket med lite vekst. De blir stadig flyttet på av vinden, og sanddynene beveger seg fra kun noen centimeter til flere meter i året. Du kan finne de høyeste mobile litauiske sanddynene i Curonian Spit. Dette er sanddynene i Parnidis, Urbas og den store sanddynen, som er over 50 meter høy. Mobile sanddyner gleder både litauiske og utenlandske turister; Men, en gang var de en stor trussel for innbyggerne ved kysten. Det finnes mange historier om landsbyer begravet av sanddynene. En av dem – landsbyen Naglis, som ble begravet av Agila-sanddynen for hundre og femti år siden. Syv generasjoner forsøkte å stoppe sanden fra å dekke byen, men ingenting hjalp – sanden kom krypende over gatene igjen kort tid etterpå og oversvømte beboerne med ny sand. Etter hvert begynte beboerne å flytte og ta bygningene med seg. Landsbyen flyttet på seg i to hundre år – beboerne flyttet stadig tilbake noen kilometer til de til slutt sluttet å kjempe mot naturen og forlot området helt for å bosette seg i andre landsbyer – Preila og Pervalka.
Det er ganske mulig at disse bosetningene fått en lignende skjebne, men folk fant til slutt en måte å «roe» de bevegelige sanddynene. De fikk planter fra utlandet med lange og utbredte røtter og plantet dem i sanddynene. Dette arbeidet for forsterkning av sanddynene har ikke bare sikret at de mobile sanddynene ikke kommer til å sluke landsbyene deres lenger, men også bidratt til å stoppe sanddynene fra å gli ned.
Mobile sanddyner er oftest plantet med busker og dvergfuru, med røtter som synes å vikle seg inn i sanddynene og beskytte dem. Slik har et nytt samspill mellom natur og menneskelig håndverk oppstått – faste sanddyner som har unik flora, og som ikke finnes andre steder i Litauen. Når du går rundt i skyggen av dvergfuruene, er det ganske lett å føle seg som man er i et eventyr. Det er deilig å gjemme seg fra den varme solen der om sommeren, puste godt inn den gode luften fra bartrærne og bare nyte fred og ro.
Den høyeste litauiske faste sanddynen er Vecekrugasdynen. Den når hele 67 meter. Det fancy navnet på den kommer fra en taverna som en gang pleide å stå ved foten av klippen. På språket til de gamle kystborgerne betyr Curonians ordet «vece» «gammel», og ordet «kruogs» betyr en taverna. På toppen av klippen som er plantet med dansk furu, finner du et observasjonsdekk som gir deg en overveldende utsikt mot skogene Nida og Pervalka og både sjø og lagune. Den andre sanddynen, kalt Skirpstasdynen, ligger like i nærheten. Etter å ha begravet hele landsbyen Karvaičiai i det 18. århundre, er denne dynen nå også beplantet med trær. Når du når toppen av sanddynen, finner du diktene til en berømt litauisk dikter, Liudvikas Rėza, som ble født i dette området og graverte sine dikt inn i eikemonumentet, dedikert til minnet om storheten i sanddynene som ødelegger hele landsbyer.
