Lithuanian Nature

Det er ikke alle som vet at i Litauen finner man grotter, mystiske endeløse groper og stein-berg vasket bort av vannet for tusenvis av år siden. Slike spennende naturfenomener er sjeldne i Litauen, og har alltid vært innhyllet i mystikk og legender for å forklare opprinnelsen av dem. Flere av disse fenomenene kan ikke engang forskerne forklare!

Et av disse mystiske stedene er en traktformet grop som er 4, 5 hektar i bred og 40 meter dyp, kalt Devil’s Pit. Denne ligger i skogene i distriktet Trakai. Gropen er omgitt av bartrær, med en sump som aldri tørker ut midt i gropen. Du kan klatre  trygt ned i den og komme ut igjen ved hjelp av trapper som er laget spesielt for dette. 

Noen forskere tror at gropen ble dannet av en meteoritt som falt her for tusenvis av år siden. Andre tror at gropen er laget av underjordiske sjøer eller flytende isbreer. Man tror at samlet seg en lomme med is på stedet gropen ligger, som senere smeltet og etterlot et gigantisk hull. Det finnes imidlertid ingen sikre opptegnelser om gropenes opprinnelse. Det finnes heller ikke nok vitenskapelige bevis for endelig å bevise den ene eller andre teorien. Det er ikke rart at lokalbefolkningen har laget mange legender og eventyr om Devil’s Pit. Et av dem sier at det sto en kirke der, hvor en ugudelig prest slo en ung jente. En mystisk forbipasserende så presten med den unge jenta, forbannet dem begge to og begravet dem sammen med hele kirken under jorden. Andre sier at en vogn som kom med den nye kirkeklokken gikk over gropen. Vognen, sammen med klokken, falt ned i gropen og slag fra klokken kan fortsatt høres den dag i dag nattestid. Lokalbefolkningen sier også at hvis du hører godt og kommer til gropen om natten, kan du høre djevlene feire og holde fest. Folk sier at gropen er uendelig, og det er vitnet om husdyr som faller ned i gropen og dukker opp i sjøen i nærheten.

Hvis du planlegger å besøke Devil’s Pit, finner du et annet lignende sted like i nærheten også, i nærheten av Strėva. Det er et 10 mål bredt hul, hvor du kan nå sentrum ved å klatre 20 meter høye bakker. Og du finner en overraskelse i midten. Et lite og rart tak titter opp av bakken – restene av en trebygning som har falt ned i hulen. Lokalbefolkningen tror at det pleide å være et vertshus her hvor djevlene holdt sine fester. Observasjonsbanen rundt gropen vil hjelpe deg å holde deg på rett vei i de omkringliggende pittoreske områdene. 

Og hvis du ønsker å finne Čiobiškis-hulen i distriktet Širvintos, må du nok gå litt rundt. Ikke alle finner den med en gang. Den er i seg selv sjelden og utsøkt i landet vårt, og skjuler lag av sandstein i skogens tetthet. Hulens dybde er 10 meter, og inne i det er det to lån som forbindes med hverandre. Høyden ved inngangen til hulen er ca. en og en halv meter og blir gradvis mindre. Du bør imidlertid ikke snike rundt her – forskerne advarer om at hulen ikke er stabil og kan kollapse når som helst. Faktisk utelukker historikerne ikke muligheten for at denne hulen en gang ble brukt av de første menneskene for å dekke deres behov for ly. Det må ha vært et fantastisk sted å gjemme seg fra rovdyr og dårlig vær!

Skališkių-klippen, som du kan besøke i nærheten av hovedstaden Vilnius på høyre side av Neris, minnes også de første menneskene. Høyden på steinen, som ble dannet av isbreene for tusenvis av år siden, er 3 meter, og under den er det en 6 meter dyp hule. Vannet fra kildene drypper fra taket. Om vinteren blir det til herlige istapper, kalt stalagmittene og stalaktittene. I gamle tider trodde lokalbefolkningen at steinen og hulen under den var hellig og vannet fra kilden hadde helbredende egenskaper. Legenden sier at hvis du vasker øynene med vannet fra kilden, ville verden åpne opp i de lyseste farger. Men en gang vasket en pirkete dame ansiktet til hunden sin med dette vannet. Og da mistet vannet i kilden sin helbredende kraft.   

På 1800-tallet sto det et kapell og et stort kors på klippen. Folk kalte klippen Hellig (orig. Šventąja) og kom hit for å be. Til denne dag setter overtroiske mennesker og pilegrimer stearinlys og bilder av det hellige inne i hulen som ligger under fjellet.

Ved første øyekast kun sletter og skoger, men når du tar en nærmere titt, skjuler landskapet i Litauen mange underverk.

Isbreene, som flyttet seg over Litauen for tusenvis av år siden, formet bakker, åser og klipper. Baltene som bodde i disse områdene i gamle dager bygget sine slott, alter for gudene og plantet de seremonielle eikene på de høyeste stedene. Åsene ble tilbedt, sanger ble sunget, legender og eventyr ble diktet. De gamle skikkene forblir ikke bare folklore, men ritualer husket og gjentatt av litauerne litt for morro, men likevel ispedd litt alvor. For eksempel, hvis man besøker et fjell eller en stein, og  bringer med seg en stein sammen dit, symboliserer det et offer til de hedenske gudene.

De få gigantiske åsene som strekker seg i Litauen, tiltrekker seg turister som ønsker å se skjønnheten i landet ovenfra til alle årstider. Om sommeren kan man se Joninės bål og andre feiringer, og om vinteren er de skrånende åsene fulle av barn og voksne som koser seg i snøen med sleder og ski.    

En fantastisk panoramautsikt åpenbarer seg fra Ladakalnis i distriktet Ignalina. Fra et fugleperspektiv og en 175 meter høy bakketopp kan du se toppen av skogen og det rolige vannet i de seks innsjøene. Historien om bakken er ikke mindre vakker enn naturen selv. For lenge siden stod en av Balternes helligdommer her på denne bakken, for en av de eldste gudene i denne regionen – Lada, mor til selve livet. Siden den gang har hedningene bragt sine ofringer hit – mat, penger, dyre smykker og tekstiler. Lokalbefolkningen kan fortsatt bekrefte dette – det er ikke lurt å klatre i bakkene tomhendt. Imidlertid ble de dyre ofrene utvekslet til litt mer beskjedne ofre. I dag bærer klatrerne med seg småstein. Når du er på toppen, må du legge fra deg «offeret» ved eiken som vokser på toppen av bakken. Og ikke glem å ønske deg noe!

Klippene utvider seg nær landsbyen Mančiagirė i distriktet Varėna med sin sjarm. De 28 meter høye klippene vasket bort av Litauens raskeste elv er stadig i endring, fordi vannet som renner her fortsatt forandrer på landskapet. Elva er elsket av kajakkpadlere. På klippene i Mančiagirė er det vanskelig å passere, siden trærne på klippene som går ned i vannet, ofte faller ned og blokkerer veien. På toppen av klippen er det et trygt observasjonsdekk hvor en fantastisk utsikt åpner seg. Her kan du se kilden som kalles «Ūlas øye». Dens underjordiske sjøer spytter ut vann med et slikt trykk at det ser ut som om kilden koker. Isbreene som flyttet på seg forårsaket kaos i områdene der de store byene ligger nå. For eksempel, åsen i distriktet Šeškinė i Vilnius, kalt Šeškinė esker. Den 18 meter høye åsen strekker over en kilometer og ender ved en liten rund innsjø. Ikke alle i lokalbefolkningen vet at dette geologiske fenomenet er ganske sjeldent i verden, men hele ni åsrygger av denne typen finnes rundt om i Litauen. Selv om den østlige delen av Litauen har en tendens til å ha flere åser, kan havet imidlertid by på noen flotte opplevelser. Hvis du besøker Østersjøen, ikke gå glipp av klippen kalt Dutchman’s Cap. Fra sjøsiden ser klippen ut som en silhuett av en nederlandsk kappe, derav navnet. Dessuten pleide de nederlandske kjøpmennene å bo her for lenge, lenge siden. En romantisk utsikt åpner seg med en sanddyne på 25 meter opp fra havet, med toppen dekket av furutrær. Den myke og hvite sandstranden er full av større og mindre steiner, som har blitt vasket fra klippen med vannet. Ta en spasertur på strandlinjen langs klippen – du vil se et titalls elver og kilder som springer ut fra hellingen til Dutchman’s Cap. Ikke gå glipp av heksehøyden som stiger opp bak lagunen nær Juodkrantė. En 42 meter høy ås ser ut som om den er delt i to og dekket med sjarmerende furutrær. Eventyrene sier at under de korteste nettene på året fant heksefestene sted her på bakketoppen, og selv den eldste heksen, gudinnen Ragė, kom hit. I dag pynter treskulpturene av hekser, djevler, drager og pynt på åsryggen. Og i stedet for heksefestene feirer lokalbefolkningen i dag noe de kaller Joninės her. På grunn av denne tradisjonen kalles stedet også noen ganger Bakken av Jonai.

De fleste av oss drømmer nok om hvordan de ville være å bo på en øde øy og gjemme seg unna både jobb og bekymringer. Men visste du at du ikke trenger å dra til den andre siden av jorden for å finne en? Litauens innsjøer har rikelig med fantastiske beboelige og ubeboelige øyer, holmer og halvøyer. I gamle tider var øyene elsket av overklassen, hvor de bygget slott, sette opp hytter, jaktet og festet. Noen øyer har fortsatt ruiner av bygningene fra middelalderen. Et av de berømte stedene er Castle Island, som ligger ved Galvėsjøen, Trakai. Stedet er populært å besøke blant reisende som har tatt en tur til det praktfulle Trakai slottet. 

Slottet ble gjenoppbygget basert på dataene fra arkeologisk forskning, og kun fundamentet er fra den mørke middelalderen. Inne på slottet holdes i våre dager utstillinger av arkeologiske funn, som bidrar til læren om hvordan folket levde her i middelalderen. Man kan komme til øya over broene som forbinder den til Trakai eller ta en romantisk rotur i båt man kan leie av lokalbefolkningen. Det antas at et lignende slott stod på øya som ligger i Plateliai-sjøen i det 11. århundre, og at resterne av slottet Žygimantas Augustas er sunket til bunnen av denne innsjøen. Interessant nok er trébroen som en gang koblet til den tidligere befolkningen av Šventorkalnis og Slotts øya godt bevart under vann, og du kan se ruinene av den hvis du dykker i området.

Slotts øya på Plateliai er ikke stor, bare fem og en halv hektar, men den er pittoresk og rik på vegetasjon. Centenaria eik og bjørk vokser på øya, og den rikelig blomstrende hule Corydalis står på den røde listen over utryddningstruet vegetasjon. Her finner du også en annen utrolig vekst – Strobilomyces strobilaceus, som er så forelsket i øyas økosystem at den ikke vokser noe annet sted i hele Litauen.

Dette er ikke så kjent, men en større Briedsalė-øy utsmykker også Plateliai-sjøen. Denne øya var en gang full av ville dyr og elg likte seg spesielt godt her. Det var slik øya fikk navnet sitt. Du vet sannsynligvis allerede hvor overklassen og deres gjester bosatte seg på Castle Island for å gå på jakt. I dag vil du ikke se noen elg her, og store deler av øya er dekket av sumper. Imidlertid finnes det noen interessante grupper dyreliv her: vanlige fiske ender, vanlige dykke ender, andre sumpfugler og små dyr.

Ikke mange vet at den lille holmen som ligger i Ilgis Lake, distriktet Varėna skjuler en vakker og romantisk historie. En gammel eik vokser på øya som heter Love (orig. Meilė). For lenge siden trodde man at en kjærlig velsignelse som ble gitt av dette treet, ville beskytte kjæresteparet mer kirkens løfter. Kjærestepar gikk til treet i håp om at det hellige treet, etter å ha lyttet til kjærlighetserklæringen, ville velsigne dem med trofasthet og evig kjærlighet. I dag fører en liten bro over til øya fra herregården Ilzenburgas, som også fikk navnet Love (orig. Meilė). 

Baluošas-sjøen i distriktet Ignalina ligger utsmykket i øyer. Det er hele syv øyer i den. Den største av øyene, Ilgasalė, er interessant, fordi det har en egen liten innsjø dannet i midten, kalt «The Eye of Baluošas». Denne øya er den eneste laget akkurat på denne måten i Litauen. Vannfugler som klekker ut ungene sine der, elsker strendene som er rikelig dekket av liljer.

Både øyene og halvøyene i Litauen er interessante. En av de mest kjente er Naglių Cape i Neringa. Halvøya som løper fra Juodkrantė til Curonian Lagoon ble dannet da en nærliggende skog ble kuttet ned og sanddynene ble blåst av vindene og begynte å bevege seg mot vannet. Øya fikk navnet etter en landsby som en gang sto her. Landsbyen ble begravet av den bevegelige klippen og folket flyttet til andre bosetninger. Du kan se Naglių cape når du reiser rekreasjonsveien til Naglių-reservasjonen. Bare vær forsiktig og vær oppmerksom på naturen – disse områdene har rikelig med vegetasjon, dyr og små dyr, som står på den røde listen over utryddningstruede arter.

Blant alle halvøyene i innsjøer er det verdt å besøke Dringis cape i distriktet Ignalina. Den lange og smale halvøya strekker seg til midten av sjøen. Den grunne sandstranden som omgir den, frister fiskere som nesten alltid kommer tilbake med masser av fisk. Halvøya er nesten helt dekket av sumpskog og er anerkjent som en del av naturarven.

Dzūkija – Litauens minste befolkede region, inviterer besøkende til å komme seg bort fra byens kjas og mas til besøk i tette skoger, mystiske myrer og etnografiske landsbyer som ligger godt bevart den arkaiske ånden. Dzūkija-naturen har mye å tilby de mest nysgjerrige reisende: Bubbling Eye of Ella, endeløse Devil Spit, imponerende klipper, forbannede innsjøer og rester av steder med gamle slott. Dzūkija-regionen er dekket av legender og historier – undersøk dem, og reisen din vil få litt mystisk krydder og vil definitivt vekke fantasien din.

Skogen bruktes til å kle og brødfø menneskene i Dzukija allerede fra svært gammel tid; ikke rart det gamle ordtaket “hvis det ikke var for sopp og bær, ville Dzukija s jenter være nakne” fortsatt består. Naturen i Dzukija er velsignet til alle årstider: skogene er fulle av spiselig sopp, bær, innsjøer rik på fisk, og jegerne kommer sjelden tilbake fra skogen uten et bytte. Det er ikke rart at folk i Dzukija respekterer og passer på skogen – her finnes det rikelig med trær som er hundrevis av år gamle og anses som hellige.

Et av disse trærne vokser i hjertet av Dzūkija i distriktet Varėna – Liškiavas lindetre. Stammen av lindetreet som står på listen over naturarv ser ut som en drage med hundre hoder, og forgrener seg ut i et stort antall klonspirer. I den baltiske mytologien har lindetrær vært knyttet til kvinnelig energi og visdom, fruktbarhet og skjønnhet fra antikken. Det har blitt sagt at for å gjenvinne fred i sinnet, må jenter og kvinner trykke seg mot lindetreet, snakke med treet og be om styrke. Hva kan være mer passende for slike gammel ritualer enn Liškiavas treet som teller over 400 år?

De gamle skikker blir ikke bare husket av hundreårige trær. Steiner pleide også å ha stor verdi for forfedrene til lokalbefolkningen her. Store steinblokker i Litauen er ganske sjeldne; derfor ble hver massiv stein umiddelbart dekket med historier. De største steinene ble brukt som alter i hedenske ritualer. Å reise videre i Varėna kan du besøke heksens stein. Det er blitt hevdet at denne steinblokken ble sprengt av soldatene til den røde hæren for å få den ut av veien. Steinen har splittet seg i et «ondt» nummer – 13.

Du vil være i stand til å lytte til flere historier og legender når du besøker den landlige bosettingen i Zervynai, som ligger rett i nærheten. Det er fortsatt befolket etnografisk lineær landsby Dzūkija. Sjarmerende trehytter, utskårete skodder og gjerder av tre. Alt ser ut som om i et levende friluftsmuseum. Folket i Dzūkija er vennlige og hyggelige mennesker, slik at du kan snakke trygt med dem og forvente at de deler sin levende folklore med deg og forteller interessante historier om denne regionen.

Den raskeste elven i Litauen – Ūla – løper gjennom disse stedene. Kaldt og hurtigstrømmende vann i elva gjør at den ikke er så egnet til svømming og bading. Men de skogkledde omgivelsene rundt elven og den praktfulle klippen i Mančiagirė vinker kun til de reisende. Når du besøker disse stedene, bør du virkelig se etter Eye of Ūla – en rund strøm med flere meter bredde. Vann kommer opp fra bunnen av den med stort trykk, så det virker som om vannet bobler og koker. Det er mange legender og historier om denne elven. En av legendene sier at vannet har magiske helbredende krefter rett før solnedgangen, og gir ekstra skjønnhet til alle. En annen historie hevder at elven er tilsynelatende uendelig, og at et dyr som fallt i den en gang hadde kommet til overflaten av innsjøene flere kilometer unna. 

 Ikke mindre imponerende enn de mystiske omgivelsene i Varėna er Trakai-regionen. Denne regionen i Dzūkija, som er i overflod i innsjøer, er en ekte himmel til for dem som elsker å bade. Det er mye å se på og lære hvis du velger å feriere litt her. Sannsynligvis er det mest berømte objektet byen Trakai i seg selv, og middelalderslottet som står på øya Galvė. Hvis du er interessert i arkeologi, vil du kunne se andre ruiner og gamle slott i nærheten også – for eksempel haugene i Bražuolė og Lavariškės,

Devil’s Pit og synkehullet i Strėva, andre interessante steder som gjemmer seg i skogen i distriktet Trakai i nærheten av Aukštadvaris og virkelig er verdt et besøk. Dype hull som ligger side om side antas å ha blitt dannet på grunn av bevegelsen av isbreer. Imidlertid har lokalbefolkningens fantasi raskt dekket dem i legender om djevler, hekser og de ugudelige festene som ble holdt der. Praktiske rekreasjonsveier går gjennom gropene og omgivelsene.

Litauerne har elsket og æret deres skoger helt siden antikken, og hundreårige trær anses å være hellige. Respekten for de mektige eikene, asketrærne, lindetrærne og furutrærne kan føles den dag i dag.

Ca 250 trær i Litauen har blitt anerkjent som beskyttede naturmonumenter. Blant dem er et av de eldste trærne i Europa – Stelmužė Oak. Ingen vet nøyaktig den  alderen på det gamle treet; Man gjetter imidlertid på at det er mer enn tusen år gammelt. Selv om enkelte forskere hevder at eiken kan være dobbelt så gammel. Stammen til den mektige treet som står i Zarasai-distriktet når 13 meter, og det trenges 10 robuste menn for å omringe den. Dette treet regnes som et symbol for alle litauiske eiker. Selv de små trærne som vokser opp fra nøttene på dette treet blir beskyttet. De kalles Stelmužiukai til ære for den gamle, og blir plantet over hele Litauen.

En annen mektig eik vokser også i Plungė distriktet. Mingėla Oak teller allerede hundrevis av år; Imidlertid er dens eksakte alder også ukjent. Historikere hevder at i det 15. århundre, da kristendom ble introdusert i Litauen, pleide de hellige eikene å bli massivt ødelagt på grunn av deres verdi i troen til de baltiske stammene. Det er ganske mulig at Mingela Oak treet slapp unna den triste skjebnen til brødrene sine. Lokalbefolkningen forteller en legende  om hvordan krigførere angivelig bestilte å hugge ned eiken, men ingen våget å gjøre det. Til slutt ble en landsbyboer, Mingėla, enige om å ta opp oppgaven for en belønning. Men selv han rystet i skoene sine, så han klarte kun å kutte toppen av treet. Senere druknet lokalbefolkningen forræderen Mingela i elven Minija, for skaden han gjorde på det hellige treet.

Det er en grunn til at litauerne respekterte og sikret eiketrær. De pleide å bli ansett som trærne til den mektigste baltiske guden – Perkūnas. Hedenske prester pleide å utføre viktige ritualer under eikene, og prestene brukte den hellige ilden i nærheten av dem. Eik pleide å være forbundet med den mannlige kraften, styrke, utholdenhet og visdom. Den gamle skikken sier at når en sønn ble født, måtte familien plante en eik, og når en datter ble født – et lindetre.

Lindetrær pleide å bli betraktet som trærne til skjebnens gudinne Laima, og assosieres med kvinnelig fruktbarhet, skjønnhet og ungdom. På samme måte som for hundrevis av år siden, tar litauiske kvinner linderis å piske seg med til badstuene. Lindetrær blir også mye brukt i litauisk folkemedisin. Te som stimulerer svette og helbreder hoste og forkjølelse lages av lindetrær og blomstene fra dem. 

Det antas at det eldste og tykkeste lindetreet i Litauen vokser i distriktet Kaunas, i landsbyen Braziukai. Et tre på omtrent 3-4 hundre år kalles kjærlig for mor Linden. Lokalbefolkningen sier at i midten av det 19. århundre pleide opprørere å samle seg ved lindetreet og søke ly i treet. Det er sagt at det er plass til 7 voksne menn i treet samtidig.

En annen lind som vokser i Kaunas distriktet, Lampėdžiai, kalles av ære – Lime Beauty of Lampėdžiai. Stammen er 250 år gammel og delt i fire deler, og store grener og blader gir en imponerende krone på 22 meter. Det har blitt sagt at dette lindetreet utgjøres av fem lindetrær en gang plantet ved siden av hverandre som har vokst til en stamme, selv om toppen av det fortsatt er lik majestetisk som de fem trærne.

Hvis lindetrær og eik har vært forbundet med de store baltiske gudene fra antikken, hadde barrtrærne en mindre hederlig skjebne. Forfedre pleide å knytte furu og gran med hekser og andre onde vesener. Grantrær pleide å bli betraktet som døds-treet og brakte ulykke. En skikk fra disse tider var å legge grankvist på trappen til huset der en syk person ligger og til å grave graven med grener av gran.

En av de mest interessante granene vokser i Žemaitija National Park, i Plokščiai-skogen. Dette treet heter Spruce the Crone på grunn av sin rare form. Hvis du ser godt etter, minner stammen om en fet krumrygget gammel dame. Og i Rumšiškės i distriktet Kaunas, finner man det tykkeste litauiske furutreet. Stammen når 4 meter, og den angitte alderen er ca. 200 år.

Hvilke bilder ser du for deg når du hører ordet «eksponering»? Ofte er disse bare bakker, merkelige bergarter og meningsløse ved første blikk. Men når vi snakker om eksponering, bør vi glemme ordet «meningsløs». Når egentlig denne naturarven er som ett oppslagsverk som forteller oss om jorden, havet og skogene, klimaet eller til og med det fjerne kosmos. Det er neppe overraskende at det er rikelig med eksponeringer i naturen i Litauen, så alle som ønsker å fordype seg i jordens hemmeligheter, har mulighet til å besøke dem.

I Litauen er eksponeringen spredt over hele landet, slik at du kan besøke mange fantastiske steder og se mye mer enn du først forventet. Så pakk det du trenger, lei deg en bil eller kjøp deg en bussbillett og dra på en uforglemmelig kunnskapsreise!

Den høyeste eksponeringen i Litauen

En av de mest kjente og imponerende eksponeringene er Pūčkoriai, som ligger i Vilnius kommune. Dette er den høyeste eksponeringen i Litauen, og går opp i fantastiske 65 meter. I dette utrolige geologiske monumentet dukker det opp lag som er 20 000 år gamle. Dette gjør det mulig å reise tilbake til istiden, da isbreer dekket Pūčkoriai-eksponeringen, som kort tid etter marmorerte bakken med sofistikerte utskjæringer. Det er derfor dette fantastiske stedet kalles eksponeringen av istiden.        

Hvis du ser ned fra toppen, åpenbarer det fantastiske landskapet seg – herfra kan du se nabolagene i Vilnius, beundre Vilnius sofistikerte bukter, se Pūčkoriai herregården og til og med det tidligere kanonverkstedet, hvor en gang soldatene til czar Peter I og Napoleon-hærene reparerte sine kanoner. Og du får en uforglemmelig naturopplevelse – de vide åsene og skogene er verdt å se uansett sesong.

Ožkų pečius (Goat Oven), som tilsynelatende ikke er geit i det hele tatt

Et annet interessant sted ligger i distriktet Prienai, og ble gitt et veldig litauisk navn – Ožkų pečius (Geite ovnen). Konglomeratsteinen forteller oss en historie – for lenge siden ble denne steinen elsket av rådyr, som klatret opp på den og menneskene trodde de var geiter. Etter å ha klatret opp på fjellet, slappet  de av og hygget seg i solskinnet. Dette er grunnen til at konglomeratet fikk navnet Ožkų pečius (geiteovnen).

Høyden på Ožkų pečius er kun 6 meter, og ligger slynget inn mellom elvene Nemunas og Verknė. År etter år med regn, vind og besøkende som vil prøve dens styrke sliter på monumentet, og du bør ikke gå glipp av en mulighet til dette fantastiske naturmonumentet, før det forsvinner tilbake til den naturen det engang kom fra.

Den steile eksponeringen av Gastilionys

En annen eksponering best kjent for sin utrolige bratthet er eksponeringen av Gastilionys. Naturarven ligger og lurer i distriktet Kaišiadorys, og kan sees beste fra Kauno Marios Regional Park. Eksponeringens helling når 20 meter i høyden, og dens helling minner ikke om bratthet, men heller en ugjennomtrengelig vegg. Eksponeringen strekker seg over ca. 600 meter, så utsikten er virkelig spektakulær.

Dette naturskapte monumentet bærer en stor del av historien om jordens endringer. Når vi ser på denne praktfulle veggen som er opprettet av eksponeringen, ser vi lagene av slam som bygget seg opp mellom de 2 istidene. I midten av disse lagene kan man se et lag sand, og man tror at dette ble dannet da en innsjø lå her mellom istidene. Det er utrolig hvor mye som kan oppdages, bare ved å se på den enkle steinen. Rett ved siden av eksponeringen av Gastilionys, har det tykkeste furutreet i Litauen vokst i 300 år. I nærheten ligger den eneste innsjøen i hele Paežerojus parken, best kjent for sitt mørke vann. Så det er trygt å si at Litauen fortsetter å overraske oss med naturens underfundigheter – man kommer for å se et fantastisk objekt, og finner to andre rett i nærheten.

Den fantastiske Duoen i Utena

Hvis man planlegger å besøke den kulturarv rike regionen Utena, bør man ikke glemme  – Šeimyniškiai eksponeringen med konglomerat stein. Den lovende duoen skuffer ikke – det er bare noen få rolige fredelige steiner som dette i Litauen. Selv om regnet ødelegger disse bergartene,  gleder de fortsatt hjertene til geologer og turister. Du bør imidlertid ikke utsette for lenge å besøke dem – det er ikke rart at folkemusikordet sier at «konstant drypping tærer bort steinen”. 

Også en av de største haugene i Litauen – Šeimyniškiai Mound – venter på deg her og gjør det mulig å gå tilbake til de tider da et praktfullt slott sto på toppen av Užpaliai, og til stadighet ble angrepet av fiender og til slutt ble begravet med jorden. Minnene fra fortiden kan tydelig føles her, så dette er det perfekte reisemålet for deg som tørster etter Litauens historie.

Storslått utsikt og den enda mer spektakulære historien bak den – er hva som burde dukke opp når du hører ordet «eksponering». Det kan være vanskelig å tro at det er så rikelig med slike i Litauen, og at hvert og ett av dem forteller sine forskjellige historier. Bare ett eneste blikk vil bli til et uforglemmelig minne.

I gamle dager var parkene i de litauiske herregårene kun åpne for herrer, grever og andre adelige, men i dag er hver og en som ønsker å unnslippe byens mas og høre på rike historier velkommen. De eldste parkene i litauiske herregårder ble etablert i XVII århundre, og noen blir fortsatt tatt vare på og bevart.

Kulturen i herregårdene har beriket landskapet og mangfoldet i Litauens flora. Mestere i dette håndverket ble invitert fra utlandet til Litauen for å danne parkene og plante sine medbrakte planter. Overklassen, som ønsket å vise seg fram for hverandre, sparte ikke på pengene når det gjaldt dekorering av parkene sine.

Det er omtrent tusen historiske grønne områder igjen i Litauen. Mange av dem tilhørte overklassen. Det er ikke mange strukturer  igjen av de grønne områdene som minner om renessanse og barokk; men arven, selv om den er av en senere periode, fascinerer fortsatt turister og ferierende.

En av de eldste og best bevarte parkene finnes i distriktet Lazdijai, på halvøya i Ančia-innsjøen. I midten av XVIII-tallet begynte kosakk guvernøren som styrte Veisiejai, Mykolas Masalskis, å plante parken. Senere ble parken videreført til Oginskiai og fått en lignende form som det vi ser i dag. Parken har en dam hvor fisk til husholdningen engang ble oppdrettet. En kanal forbinder dammen med Ancias innsjø, og det er en liten bro over den som kalles Love. Det sies at når du går over broen, må du gjøre et kjærlighetsønske, og dette ønsket vil gå i oppfyllelse. Det er over 2000 forskjellige typer trær som vokser i parken, det eldste av dem er et asketre på nesten 200 år. Dette treet er det største asketreet i Litauen. Prøv å omfavne det mektige og motta noen århundrer gamle visdom og beundre lindetrærne som er plantet i en sirkel. Husk at engang ble disse trærne beundret av grever og adelsmenn. Romantisk, ikke sant?

Grev Tiškevičiai etterlot seg et betydelig spor i herregårdskulturen i Litauen. Den dag i dag kan gjestene nyte godt av hans velbevarte herregårder, hager og parker. En av de mest besøkte er Barlbieriškis herregård i distriktet Prienai. Dette er et håndlaget mesterverk av mennesker og natur som opptar et enormt område på 10 hektar. Den engelske stilparken ble dannet i begynnelsen av XIX århundre. Perekšlės elv kurver  seg rundt parken, og det er også innredet med århundre gamle trær. Alleen av amerikanske lindetrær, som ble dannet av grev Tiškevičiai’s gartner er meget godt bevart, det samme med tatar- og ginnala-lønnetrærne og de europeiske lerketrærne. Det er dessverre ikke mye igjen av bygningene i herregården, som ble bygget i XVI-tallet, kun ruiner av gårdsbruk og stall der hvor Balbieriškis kulturhus nå ligger.

En av de største bevarte parkene i Litauen er Dubrava arboretet. For det meste dyrkes planter i den botaniske hagen i Kaunas distriktet; derfor kalles den arboretet og er det eneste i landet vårt. Den dekker et område på 50 hektar. Forbered deg på en god tur! Det er 800 vanlige og sjeldne planter fra Litauen som vokser her i denne parken. Noen av dem kan kun finnes her på arboretet. Over parken er det en tursti for Dubrava reservatet. Når stien slutter kommer du til et unikt trekk i Litauens natur – en opplands myr som fascinerer med sin individuelle flora og fauna, og fugler som sjelden kan observeres noe annet sted.

Vainežeris herregård, som ligger i distriktet Lazdijai, har også en unik skjønnhet over seg. Parken ligger ved siden av en pittoresk innsjø, og det meste av vegetasjonen er løvtrær. Om sommeren setter turistene stor pris på de levende grønne fargene i parken, om vinteren – en frossen innsjø og snødekte treetopper, og om høsten tar utsikten over de røde og gule løvtrærne bare pusten fra en. Parken harr også rt unikt dyreliv. Om natten kan du se flaggermus, i hulene på de gamle trærne finnes det mange fuglearter og på grassplenene i parken, i små spesialbygde leire hus, kan du høre de summende biene som arbeider.

Litauen er ikke et veldig steinete land, så de uvanlig store steinene ligger i det flate landskapet og i skogene har alltid rørt ved folks fantasi. Hvordan kom en ensom stein som veide noen hundre tonn seg ut på slettene? Kanskje datt den ut av sekken mens de løp? Eller kanskje de underjordiske skjulte sine skatter under dem og markerte dem på denne måten?

Faktisk brakte de bevegelige isbreene steinblokkene til landet vårt for titusenvis av år siden. De er naturlige naturminner som ble tilbedt, innhyllet i legender, brukt som alter eller helligdommer under ritualer. Det ble antatt at noen steiner er hjemsøkte og andre gir fruktbarhet og kraft bare ved å sitte på dem. Noen steinblokker ble antatt å være hellige og noen forbannet. Steiner ble tilbedt i alle samfunn i oldtiden.

De store steinene i Litauen tiltrekker seg utenlandske og lokale turister. Den mest besøkte og myteomspunnede i hele Litauen er Puntukas, som lurer i distriktet Anykščiai. Denne 265 tonn tunge giganten er 7,3 meter lang og 5,7 meter høy. Legenden sier at djevelen hadde båret Puntukas for å kaste den på kirken, som ble bygget her. Da djevelen bar stenen, galte hanen og djevelen forsvant, men lot steinen ligge igjen. En annen historie forklarer steinens navn. Djevelen hadde også noe å gjøre med den historien. Han ville kaste steinen på huset til en lege, men han bommet. Steinen falt på huset der trollkjerringa i landsbyen, som hette Puntukas, bodde. Det er her steinen fikk navnet sitt.

I vår tid er Puntukas et monument for litauens helter – for de første litauiske flyverne S. Darius og S. Girėnas, som var de første som fløy over Atlanterhavet i et selvlaget fly. Deres monumenter er skåret ut i fjellet sammen med ordene dedikert til deres felles landsmenn. Bare en stein i landet overgår Puntukas i størrelse – Barstyčiai-steinen. Den skipformede steinen ved landsbyen Puokė veier 680 tonn, er 13 meter lang og 7, 5 meter bred. Det antas at denne steinen kom hit med isbreene fra Finland for 14 tusen år siden. Stenen lå under jorden en stund, til den ble funnet og fjernet så sent som i 1957. Som historien forteller, på det stedet der steinen står var det en hedensk helligdom for guden Perkūnas. Og det er ikke kun de største steinblokkene interessante. Noen av steinene, som ikke er så praktfulle i sine dimensjoner, skjuler interessante og til og med skumle historier. For eksempel, ved siden av Tauragnas-sjøen i Utena-skogene, kan du besøke Mokas og Mokiukas. Legenden sier at en gang krysset en familie innsjøen. Faren og sønnen svømte over og moren druknet. Faren og sønnen gråt ved bredden av vannet til de ble til stein.

De som elsker skumle historier, vil antagelig være interessert i de skumle steinene i Kretinga-distriktet – Daubos kūlis og Kalniškės steinene, som ikke ligger så langt unna – i byen Klaipeda. Til og med i dag sier innbyggerne i lokale landsbyer at disse steinene er hjemsøkt. Besøk dem hvis du tror på spøkelser, og du vil kjenne kuldegysningene som løper nedover ryggraden. Eller kanskje sett opp teltet ved siden av dem? Hvem vet hvilke interessante og skumle ting du kan få se om natten ved siden av disse steinblokkene. 

De mindre kjente steinene, som kan oppdages på en piknik for eksempel, er også innhyllet i vakre legender. I de pittoreske skogene i Varėna-distriktet kan du se heksesteinen. For lenge siden var denne steinen 7 meter lang og 3 meter høy, men nå er den delt i 13 stykker og dekket av mose. Legenden sier at en ond sjel hadde båret steinen for bygging slottet til heksen. Men, som det det ofte skjer med de onde skapningene i litauisk folklore, falt steinen av hendene og ned på bakken, splittet i stykker og ble liggende i skogen.  Så før du besøker Litauens største steiner, lær deg hvilke myter, historier og overtro de er innhyllet i. Da vil enhver slik reise bli en magisk tur.

Gamle baltiske stammer, og moderne litauere med dem, har aldri hatt gode forhold å forsvare seg i fra naurens side. Litauiske sletter var ikke gode å gjemme seg på, eller å kjempe tilbake. Derfor brukte våre forfedre å grave og bygge festninger for sine bosetninger med egne hender. De fleste av disse strukturene som ble gravet for tusenvis av år siden er fortsatt bevart, og de kalles hauger. Hauger som dette er spesielt for den baltiske kulturen, siden andre land og steder pleide å ha tilstrekkelige naturlige forhold for bosetting. Historikere hevder at de første haugene kanskje ble dannet allerede rundt 1000 f.Kr. Om lag 850 hauger som dette er bevart i Litauen. Alle minner om en rik historie, og du kan føle atmosfæren nå du besøker disse unike vitnene om de baltiske stammenes liv.  

Noen av de mest kjente og største i Litauen er Kernavės høyden. Fem hauger som ligger i byen Kernavė i Širvintos-distriktet, er inkludert i listen over UNESCO-verdensarvliste. Selve byen puster fortsatt i middelalderens ånd, er også beskyttet. Festivaler med levende arkeologi finner sted her om sommeren, hvor man kan oppleve en imponerende gjenskapning av gammelt håndverk, musikk fra middelalderen og man kan til og med prøve ulike måltider fra den tiden. Det er imidlertid veldig spennende å besøke Kernavė-høydene uansett sesong. Du bør virkelig se den rike historien eller reise rundt Kernavė med en egen guide. Når alt kommer til alt, ser Aukuras (alteret) høyden mye mer imponerende ut når du kjenner hemmelighetene og historiene. Det er noen historikere som tror at en gang brukte prestene å passe på alteret for gudene her på denne haugen. Andre historiske kilder forteller om herskapshuset i Duke Traidenis, som pleide å stå her.

Høyden i Palanga, også kjent som Birutės Hill, er også veldig populær blant turister. Historikere tror at et tempel pleide å stå på dette stedet fra det 9. til 15. århundre. Prester benyttet ikke bare stedet til å utføre ordinanser, det ble også brukt til å overvåke bevegelser av himmellegemer, ifølge hvilke de kunne forutse de nærliggende tragediene og få prognoser for været. En av de vakreste litauiske kjærlighetslegendene er knyttet til denne høyden. En gang var det trolig et alter for gudinnen Praurimė på denne høyden. Brannen i dette alteret var tilsynelatende holdt av en renhjertet gudinne som heter Birutė. Når hertugen Kęstutis, en ridder fra krigen så jenta, ble han forelsket i henne fra første øyekast, og fridde til henne. Birutė sa ja, og hertugen tok henne med seg tilbake til Vilnius. De fikk en sønn de kalte Vytautas, som senere ble en stor hersker og erobrer. Når du besøker haugen i Palanga og vet om historien og legendene, bør du virkelig ta deg tid til å se på alle underverkene rundt dette stedet – Amber-museet, Count Tiškevičiai Manor og Botanisk hage. Østersjøen er også i nærheten, så du vil mangle aktiviteter å fylle dagen med.

Du finner en annen interessant høyde i Dubingiai, i Molėtai distriktet. Høyden finner du på halvøya i Asveja-innsjøen. Det antas at et tre-slott pleide å stå her på høyden på 1400-tallet, for beskyttelse fra angrepene av Livonian Ordenen. Stedet for det gamle slottet i Dubingiai anses å være det største i Litauen, og det foregår et stort antall arkeologiske utgravinger på dette stedet, hvor ruinene til en gammel kirke og slottet Radvilos også er funnet, akkurat som gjenstander fra de adelige. Turstiene går over hele området, i ruinene av kirken og de bevarte ruinene av slottet. Og når du er ferdig med historiske og arkeologiske funn, gleder Asveja Lake seg til å gi deg fred og ro, eller til og med en fiskefangst. Omgivelsene i Dubingiai er også kjent for et stort utvalg av imponerende og rene badevann; Derfor kan besøket her bli en virkelig fascinerende attraksjon i tillegg til alle de andre sommeraktivitetene. Å besøke dette stedet om vinteren når innsjøen er frossen, er like fantastisk som om sommeren.

Hvert distrikt i Litauen har større eller mindre høyder. Se dem når du er her – de er virkelig verdt å stoppe ved og nyte utsikten når du går forbi. Du kan kanskje til og med tilbringe hele dagen her og lære litt om litauisk historie.